Foto: V. Havellen
Consult a trainer
for 8 år siden
fredag 19. februar 2010
The lonely rider ...
Tekst: Sissel
Plast, dette hersens materiale som pakker, beskytter, klynger seg til, isolerer og bærer alle varene du tar med deg hjem. Tenk deg et liv uten mykplasten, - da hadde det heller ikke vært nødvendig med to-delt søppelbøtte.
Tross alle gode intensjoner, studietur til kjøpesenteret, milde bebreidelser og oppgitte anklager har jeg ennå ikke greid å foreta en rimelig, enkel og grei miljøinvestering; nemlig kjøp av to-delt søppelbøtte til kjøkkenet. Hvor jeg misunner andre handlekraftige kvinner og menn som tar en kjapp tur til Ikea, en kjøkken-interiørbutikk eller et annet smart sted hvor to-delte søppelbøtter stråler mot deg straks du ankommer. Målbevist trår de den røde løperen, velger bøtten i farger og design som står til kjøkkenskapet, betaler og begynner straks å bruke sin investering. Men ikke jeg. Det står skrevet på kjøkkenblokken ”kjøp to-delt søppelbøtte”, ”jada masa” tenker jeg noen ganger eller ”ja det er sant” eller ” å nå må jeg få gjort det …”.
Grunnen er selvfølgelig å kunne skille plast og restavfall. Alle plastbeger og plastflasker finner veien til sin boks på vaskerommer i påvente av videre resirkulering. Men småplasten; det daglige forbruk av mykplast som det i løpet av en uke blir utrolig mye av, havner i restavfallet under kjøkkenvasken. Jeg gremmer meg daglig over dette men har ikke kommet videre ennå.
Et annet gnagsår er plastposer og handletur. Vi har fått 2 stk. reklamenett i lerretsstoff med firmalogo til heimen. De passer ypperlig til handleturen, formatet er riktig, hankene passe lange og ikke tar de mye plass når de ikke er i bruk. Handlenettene har en stor feil; de går ikke selv tilbake til bilen og ligger logrende klar til neste handletur, så poseberget vokser hver uke. Hvorfor skal dette være så vanskelig?
Det å være resirkuleringskoordiantor er ingen takknemlig jobb. Tenåringene syns jeg er håpløs når jeg forlanger at A4 skoleark som er kastet i søppelbøtten på respektive rom, skal resirkuleres. Mannen i huset mener at det renner litt over når jeg pirker løs plast fra vinduskonvolutter før jeg resirkulerer plast og papir. Jeg får ikke følge på mine ensomme turer med kjepphestene, - og ja, jeg kan være enig, det er en pølse i slaktetida men jeg greier ikke la være. Men todelt søppelbøtte til kjøkkenskapet det er litt i overkant av hva jeg får til – men til uka da …..
Plast, dette hersens materiale som pakker, beskytter, klynger seg til, isolerer og bærer alle varene du tar med deg hjem. Tenk deg et liv uten mykplasten, - da hadde det heller ikke vært nødvendig med to-delt søppelbøtte.
Tross alle gode intensjoner, studietur til kjøpesenteret, milde bebreidelser og oppgitte anklager har jeg ennå ikke greid å foreta en rimelig, enkel og grei miljøinvestering; nemlig kjøp av to-delt søppelbøtte til kjøkkenet. Hvor jeg misunner andre handlekraftige kvinner og menn som tar en kjapp tur til Ikea, en kjøkken-interiørbutikk eller et annet smart sted hvor to-delte søppelbøtter stråler mot deg straks du ankommer. Målbevist trår de den røde løperen, velger bøtten i farger og design som står til kjøkkenskapet, betaler og begynner straks å bruke sin investering. Men ikke jeg. Det står skrevet på kjøkkenblokken ”kjøp to-delt søppelbøtte”, ”jada masa” tenker jeg noen ganger eller ”ja det er sant” eller ” å nå må jeg få gjort det …”.
Grunnen er selvfølgelig å kunne skille plast og restavfall. Alle plastbeger og plastflasker finner veien til sin boks på vaskerommer i påvente av videre resirkulering. Men småplasten; det daglige forbruk av mykplast som det i løpet av en uke blir utrolig mye av, havner i restavfallet under kjøkkenvasken. Jeg gremmer meg daglig over dette men har ikke kommet videre ennå.
Et annet gnagsår er plastposer og handletur. Vi har fått 2 stk. reklamenett i lerretsstoff med firmalogo til heimen. De passer ypperlig til handleturen, formatet er riktig, hankene passe lange og ikke tar de mye plass når de ikke er i bruk. Handlenettene har en stor feil; de går ikke selv tilbake til bilen og ligger logrende klar til neste handletur, så poseberget vokser hver uke. Hvorfor skal dette være så vanskelig?
Det å være resirkuleringskoordiantor er ingen takknemlig jobb. Tenåringene syns jeg er håpløs når jeg forlanger at A4 skoleark som er kastet i søppelbøtten på respektive rom, skal resirkuleres. Mannen i huset mener at det renner litt over når jeg pirker løs plast fra vinduskonvolutter før jeg resirkulerer plast og papir. Jeg får ikke følge på mine ensomme turer med kjepphestene, - og ja, jeg kan være enig, det er en pølse i slaktetida men jeg greier ikke la være. Men todelt søppelbøtte til kjøkkenskapet det er litt i overkant av hva jeg får til – men til uka da …..
fredag 12. februar 2010
Båltur
Tekst: Sissel, foto: V. Havellen
I helga blir det båltur. Finns det noe koseligere enn å lage et bål i skogen, leite etter tørre kvister, never og dandere dette til et skikkelig pølsebål? Jo det finns nok, men det er dette jeg gleder meg til nå. Det aller fineste er å kunne ha med unger som får oppleve det magiske som det er å sitte ved et knitrende bål. Har de selv båret en kubbe med, i egen sekk og får spikke sin egen pølsepinne er lykken fullbragt. Har du ikke unger, men tenåringer som føler seg ferdig med alt som heter skitur og må sove ut etter siste LAN, ta kontakt med foreldre som har unger i rette alder og lån unga dems! God tur.
I helga blir det båltur. Finns det noe koseligere enn å lage et bål i skogen, leite etter tørre kvister, never og dandere dette til et skikkelig pølsebål? Jo det finns nok, men det er dette jeg gleder meg til nå. Det aller fineste er å kunne ha med unger som får oppleve det magiske som det er å sitte ved et knitrende bål. Har de selv båret en kubbe med, i egen sekk og får spikke sin egen pølsepinne er lykken fullbragt. Har du ikke unger, men tenåringer som føler seg ferdig med alt som heter skitur og må sove ut etter siste LAN, ta kontakt med foreldre som har unger i rette alder og lån unga dems! God tur.
mandag 1. februar 2010
Billettbytte?
Tekst: Sissel, med inspirasjon av Vidar. Foto: V.Havellen, montasje: Sissel
Den vestlige verden har kjøpt enveisbillett på 1. klasse til sin endestasjon. Første klasse har som kjent begrenset med plass og det er et problem at så mange andre og vil på samme tog. Skal også Kina, India og andre wannaberich-samfunn tyne våre naturressurser i rekordfart? Vi står dermed foran de største utfordringene noensinne. 
Noen burde gjøre noe nå!
Store båter, hus, biler, private jetfly og weekendturer til New York eller Beijing for å shoppe, - det er ikke oss, men gjelder en liten elite som kan legitimere sine valg med effektivitet og bærekraftig komfort og ser på det som en menneskerett i kraft av sin frihet (les: formue). De færreste har lyst til å endre egen livsstil og livsutfoldelse men noen burde gjøre det nå, straks!
Vi gjør så godt vi kan; kildesorterer, reiser kollektivt til jobb, bruker sparepære og kjøper miljømerket maling. Det at jobben leier en RIB med 900 Hk for å kjøre rundt på fjorden på firmaturen gir et lite stikk i miljøsamvittigheten, - men du verden så gøy, dessuten så kjører man selv elektrisk på bil nr. 2 så regnskapet går på en måte opp - eller ofte i vår favør da vi som sagt både kildesorterer og bruker sparepærer hver dag.
Veivalgsparadokset
Finanskrisen utløste reaksjoner og virkemidler fra myndighetene som viser hvilken deep shit vi er i. For å opprettholde økonomien, var det nødvendig å sluse inn nye penger i markedet. Kjøpekraft og forbruk ble med et nødskrik opprettholdt for de fleste her i Norge. Vi kan nå puste lettet ut og se at strategien virket, for vårt vedkommende. En genuin sjanse til å kunne komme ned i forbruk forsvant dessverre, men på den annen side unngikk vi tap av arbeidsplasser og stigende arbeidsledighet. Ved veiskiller er det alltid valg å ta og vi har gjort våre godt begrunnede valg; kjøpekraften må opprettholdes for at man ikke skal havne på et sidespor som ikke fører frem.
Global oppvarming og miljø og natur og sånn …
Det er mye snakk om energi, CO2 og global oppvarming. Enkelte krefter i verdenssamfunnet kjemper mot FNs klimapanel og de konklusjoner de har trukket, med nebb og klør. De forsvarer sine valg med at de har ressursene, de har nå kommet i posisjon til å utnytte mulighetene og at andre før dem har gjort det samme uten miljømessige restriksjoner eller bærekraftig utvikling. En skremmende holdning til vår felles store utfordring; å opprettholde kjøpekraften. Miljøtiltakene vi må gjøre, er jo livsnødvendige for at vi skal ha en mulighet til å overleve på denne jorden, uten at vi skal sulte i hjel i vår egen 1. klasses kupè. Noen bør vise ansvar, det er store utfordringer vi står ovenfor. Vi kan ikke alle løse billett på 1. klasse, det sier seg selv. Om jeg ønsker å bytte kupè? Kan du ikke spørre noen andre …
I feel fine …
tirsdag 26. januar 2010
Gutta på tur kontra jentene
Tekst: Sissel, foto: V. Havellen
Hvor blir det av kvinnene med granbar i håret, bålsot på nevene og entusiastisk formidlingsevne? Vi trenger flere kvinnelige rollemodeller i media, - på tur.
Heldigvis har vi entusiastiske og kunnskapsrike kvinner i flere naturprogrammer både på NRK tv 1; Kari Toft med "Ut i naturen" og i enkelte radioprogrammer. Og det er ikke de jeg først og fremst etterlyser, de gjør sin jobb glimrende, men hvor er det kvinnelig motstykket til Lars Monsen?
Det finnes helt sikkert spreke damer som har gått Finnmarksvidda på langs, Hardangervidda på tvers og padlet i Yukon River. Har de det nærmest som en livsstil, tatt et fri-år, eller noen uker for å leve ut naturdrømmen? Nei se det vet vi ingenting om, de er ikke så synlig i media, gjør kvinner det på en annen måte som ikke er spennende nok til å komme dit?
Monika Kristensen, Liv Arnesen og Cecilie Skog har levd ut sin drøm på polene og diverse andre ekspedisjoner, og sånn i farten kan jeg ikke komme på flere norske damer. De aller færreste gjør disse vågestykkene og det er kanskje heller ikke meningen, men det hadde vært veldig spennende å høre om kvinner som går litt utenfor komfortsonen for å realisere en tanke som har vokst seg større og større. Ikke nødvendigvis den helt store mediasagnomsuste turen men en passe strabasiøs kosetur, alene eller med følge, enten det er med venninne eller hund. Og dersom det er mulig hvorfor ikke hekte på et kamera og få sjansen til å dokumentere opplevelsene!
Åååå, det hadde vært et herligt TV-program, Kanskje du skulle tatt den turen? Vi damene hadde vært kjempestolt av deg, og blitt så inspirert at vi hadde dratt selv. Når drar du og hvor?
Hvor blir det av kvinnene med granbar i håret, bålsot på nevene og entusiastisk formidlingsevne? Vi trenger flere kvinnelige rollemodeller i media, - på tur.
Heldigvis har vi entusiastiske og kunnskapsrike kvinner i flere naturprogrammer både på NRK tv 1; Kari Toft med "Ut i naturen" og i enkelte radioprogrammer. Og det er ikke de jeg først og fremst etterlyser, de gjør sin jobb glimrende, men hvor er det kvinnelig motstykket til Lars Monsen?
Det finnes helt sikkert spreke damer som har gått Finnmarksvidda på langs, Hardangervidda på tvers og padlet i Yukon River. Har de det nærmest som en livsstil, tatt et fri-år, eller noen uker for å leve ut naturdrømmen? Nei se det vet vi ingenting om, de er ikke så synlig i media, gjør kvinner det på en annen måte som ikke er spennende nok til å komme dit?
Åååå, det hadde vært et herligt TV-program, Kanskje du skulle tatt den turen? Vi damene hadde vært kjempestolt av deg, og blitt så inspirert at vi hadde dratt selv. Når drar du og hvor?
onsdag 20. januar 2010
Laks til middag - er det så vanskelig?
Tekst og foto: Sissel
Kan jeg forsvare at jeg kjøper en vare som under-
graver miljøet med annet enn at det er godt, sunt, billig og at alle andre gjør det? Blir det sånn at bare de med velfylt lommebok skal ha anledning til å spise godt og sunt dersom prisene ble satt opp pga. miljøkorrekt fòr til oppdrettslaksen?
Meny har tilbud til kr. 49,- pr. kilo, supert med tilbudslaks. Kommer hjem og bretter opp ermene. Fruen i huset, altså meg, er dyktig laksekokk. Laks i alle varianter har gjennom årene blitt servert. Ikke for ingenting at jeg kommer fra Lakselv og er datter av regjerende laksekonge på -70 tallet.
Det jeg ikke kan er å filetere hel, fersk laks. Kniven må være slipt - og det er den sjelden. Fileteringen står til stryk. Men frynsete lakseterninger havner i woken og grønnsakene er sprø og saftige.
Fugleforeldre på leit ut i havgapet etter tobis. På land sultne unger som venter alt for lenge, alt for ofte. For å lage 1 kilo oppdrettslaks må det lages 4-5 kilo fór: bl.a. av maten til lundefuglen. Jeg har vært på ville og vakre Runde, stått på den svimlende kanten og sett fuglene sitte i bratte fjell-
veggen, yrende liv til og fra.
De hvite prikkene på fotoet over viser lundefugl på Runde. Om noen år er dette kanskje bare et minne eller sentimentalt pirk fra en urban romantiker. Lundefuglen er en sårbar og utrydningstruet art. Den har stått på rød-lista i flere år. Tobisen som er en nøkkelart i havet, er en sårbar art pga. overfiske over flere år.
Kan jeg forsvare at jeg kjøper en vare som under-
graver miljøet med annet enn at det er godt, sunt, billig og at alle andre gjør det? Blir det sånn at bare de med velfylt lommebok skal ha anledning til å spise godt og sunt dersom prisene ble satt opp pga. miljøkorrekt fòr til oppdrettslaksen?
Meny har tilbud til kr. 49,- pr. kilo, supert med tilbudslaks. Kommer hjem og bretter opp ermene. Fruen i huset, altså meg, er dyktig laksekokk. Laks i alle varianter har gjennom årene blitt servert. Ikke for ingenting at jeg kommer fra Lakselv og er datter av regjerende laksekonge på -70 tallet.
Det jeg ikke kan er å filetere hel, fersk laks. Kniven må være slipt - og det er den sjelden. Fileteringen står til stryk. Men frynsete lakseterninger havner i woken og grønnsakene er sprø og saftige.
I den senere tid har det dessverre sneket seg inn en litt ulekker smak i laksemåltidene. Det er noe som er feil. En feil som sannsynligvis er uopprettelig og som vil være med i hvert laksemåltid. Oppdrettslaks,- hva spiser den? Blant annet tobis, maten til lundefugl og lomvi, og disse blir færre og færre. Sjøfuglbestanden totalt sett er redusert med 70% siden 1995.
Fugleforeldre på leit ut i havgapet etter tobis. På land sultne unger som venter alt for lenge, alt for ofte. For å lage 1 kilo oppdrettslaks må det lages 4-5 kilo fór: bl.a. av maten til lundefuglen. Jeg har vært på ville og vakre Runde, stått på den svimlende kanten og sett fuglene sitte i bratte fjell-veggen, yrende liv til og fra.
De hvite prikkene på fotoet over viser lundefugl på Runde. Om noen år er dette kanskje bare et minne eller sentimentalt pirk fra en urban romantiker. Lundefuglen er en sårbar og utrydningstruet art. Den har stått på rød-lista i flere år. Tobisen som er en nøkkelart i havet, er en sårbar art pga. overfiske over flere år.
Rømt oppdrettslaks, lakselus, medisinfòr osv. Listen begynner snart å bli uspiselig. Næringen gir mange arbeidsplasser og liv til bygd og by. De positive ringvirkningene er mange. Men bør vi vente til næringen tjener godt nok med penger før den har råd til miljøtiltak som er bærekraftig, og hva er godt nok? Kanskje vi må forberede oss mentalt på at måltidet snart er slutt, alt har sin begynnelse - og slutt? Hva skal vi velge? Svarene er ikke enkle, men uansett; velbekomme, eller?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
